Vindkraftbransjens historiefortelling

Av: Kjell Magne Opheim

Hvordan ser historien om vindkraft på land ut når man ser på de forskjellige framstillingene som finnes? I noen fremstillinger kan både prosessen og reaksjonene fra kommuner og innbyggere, fremstå nærmest idylliske og som en del av presentasjonen av sak fremmes positive tiltak og fordeler utbyggingen av vindindustrianlegget gir innbyggerne.

At det er bygget varmestue og fiskebrygge og at det nå er tilrettelagt som turområde kan tolkes som en presentert gavepakke fra utbyggerne, og andre stemmer og konsekvenser fremmes ikke. På Gulesettene har Zephyr fått bygge og avgjøre hvordan det skulle bygges. Skal de også få lov til å definere historien? For å bedømme om noen vil gjøre det de sier, er det ofte lurt se på hvordan de har operert tidligere. Kan vi stole på vindkraftbransjen sin historiefortelling i andre sammenhenger? For eksempel når det gjelder utbygging i Snøheia industrivind (der Zephyr og Eviny er i partnerskap med Hydro) og for Zephyr sitt nye prosjekt på grensa mellom Hå og Eigersund i Rogaland.

Bakgrunnen for å skrive om dette er en sak i Europower publisert 7. januar 2025. Saken gir en framstilling av en byggeprosess uten stor motstand fra lokalbefolkningen i Florø og omegn tidligere, og at de knapt ser noe til motstand i dag. Driftsleder på Guleslettene sier «det handler om å få på plass et godt samarbeid og at kommunene får noe igjen for å låne bort områdene sine til kraftproduksjon».

Både eier Eviny og utbygger Zephyr fremhever at de er offentlig eid. Eviny bruker aktivt Guleslettene som eksempel på et vellykket vindkraftprosjekt. «Vindkraft på land er det som er raskest å bygge ut, og det ser også ut som at det er billigst. Men det handler om å få aksept for å bygge ut,» siteres driftslederen på Guleslettene og at det oppleves noe tilfeldig hvilke vindkraftverk som opplever mye motstand. Er dette hele historien om Guleslettene?

Varmestue, fiskebrygge og universell utforming som takk for lån

Det blir også poengtert at det er viktig å skaffe inntekter til kommunene, slik at lokalmiljøet får noe tilbake. Området blir fremmet som gunstig for produksjon av vindkraft og anlegget blir av utbygger beskrevet som minst mulig skadelig for naturen. Det blir påpekt at utbygger har spandert varmestue, fiskebrygge med universell utforming og 2,3 km skiløype, og at utbyggingen av vindkraftverket og de tilhørende veiene har gjort området mer tilgjengelig for turgåere som nå bruker det mer.  

Sannheten, eller skjønnmaling

Med et raskt søk på internett finner man en sak i Bergens Tidene om prosessen rundt dette vindkraftverket med overskriften; «Vi er blitt overkjørt». Bak dette sitatet står Ola Teigen som var ordfører i Flora kommune den gangen. Ola Teigen sier i en telefonsamtale med meg at han ikke er prinsipielt imot vindkraft, men bekrefter at samarbeidet med Zephyr var utfordrende.

Nyhetssaken i BT beskriver et industrianlegg som ble betydelig endret underveis med Norges vassdrags og energidirektorat (heretter NVE) sin godkjenning. Eksempel på dette er økt størrelse på turbiner, økt total kapasitet og turbiner plassert nærmere Florø by. Kommunens ønske om 500 meter buffer fra turbiner til nedslagsfelt for drikkevann blir redusert til 100 meter av NVE. Det samme gjelder ønsker fra naboer til anlegget om å få en plassering av turbiner med god avstand til privat drikkevannskilde, dette ble blankt avvist.

Naboer og naturvernere beskriver en vanskelig prosess, både NVE og Zephyr beskrives som lite lydhøre og samarbeidsvillige. Når det gjelder miljøvern og påstanden om at dette industrianlegget er bygget på en minst mulig skadelig måte for naturen, er dette litt uklart. Det fremstår litt spesielt at de søkshundene som skulle lete etter drepte fugler rundt turbinene skadet seg på sprengt stein som ligger rundt oppstillingsplasser og veier. Også videoer fra sprengninger viser klart at det ikke ble benyttet dekningsmatter ved sprengningsarbeidene, noe som ikke stemmer overens med minst mulig inngripen i natur eller dyreliv (Zephyr AS har video på Youtube som viser sprengning).

Klage fra kommunen

På tross av en skarp uttalelse fra kommunen om deres frustrasjoner, ble Zephyr sine endringer godkjent av NVE, med begrunnelse i teknologiutvikling og høyere økonomisk gevinst fra prosjektet. Jonny Hansen som var fagansvarlig for bygg og anlegg under byggingen av Guleslettene fra Zephyr uttaler at: «en konsesjonsprosess tar lang tid, i vårt tilfelle syv år. Det skjer en teknologisk utvikling gjennom disse årene. NVE har vært veldig klar på at det må være fleksibilitet i systemet. Det betyr at utbyggere må kunne utnytte ny teknologi, for eksempel i form av større og mer effektive turbiner. Dette må partene i Flora ta innover seg.»  

Zephyr skriver på nettsidene sine at NVE tidligere behandlet alle søknader om konsesjon, og at kommunens innspill da var høyt prioritert. Tidligere ordfører og varaordfører er samstemte i beskrivelsen av prosessen som fullstendig overkjøring fra Zephyr og NVE. Er det greit å overkjøre kommunen fordi man kan det, og får godkjenning av myndighetene, for å tjene mer penger?

Hva får samfunnet igjen for arealbruken?

Vindturbiner produserer når det blåser, og det blåser ofte samtidig i hele Nord-Europa. Sør-Norge, Sør-Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia hører til samme værsystem. Når det blåser kannibaliserer vindkraften seg selv, mer når sola skinner samtidig. Når det er vindstille og mørkt (dunkelflaute) drives prisene opp. Fornybarbransjen mener batteribanker kan være en forretningsmodell som kan avhjelpe dette, noe som krever ytterligere ressurser. Mengden energi samfunnet tilføres er liten med tanke på hvor mye areal og materiale som går med til å etablere vindkraftverk. Havvind er og blir enda verre med tanke på materialbruk.

Vindkraft har også destabiliserende effekter på kraftsystemet og fører til økte kostnader for å stabilisere og balansere dette. Store og tunge turbiner som man finner i vannkraft og kjernekraft er en god kombinasjon for samfunnet og har fungert veldig bra i det nordiske kraftnettet. Vannkraft og vindkraft utgjør ikke et så godt system som vindkraftbransjen påstår.

Vindkraft generelt fremmes som en god løsning for utbygging av energiproduksjon i Norge og anlegget ved Guleslettene fremmes som et vellykket vindindustrianlegg. I denne kronikken har jeg presentert at dette ikke viser hele bildet og at det finnes andre alternative former for energiproduksjon som også burde drøftes mer i den nasjonale energidebatten. Utbyggingen av vindindustrianlegg er irreversibelt. Naturen, dyrelivet og fjellformasjoner kommer aldri tilbake. Er prisen lokalsamfunnene betaler verdt dette?

‍